Einstein on the Beach
18 January 2014
Act IV Scene 2: Bed
Anne og jeg har vært i Paris for gå i operaen: Einstein on the Beach på Théâtre du Châtelet, musikk fremført av The Philip Glass Ensemble dirigert av Michael Riesman, dans av Lucinda Childs Dance Company.
Det er er kanskje den beste forestillingen jeg noen gang har sett.
Helga Davis og Kate Moran, Knee Play
Operaen er fra 1976 med musikk av Philip Glass, lys og scenedesign av Robert Wilson og koreografi av Lucinda Childs. Den har fire akter, varer i over fire timer og fremføres uten pause, men det blir informert om at publikum selv kan komme og gå som de vil under forestillingen. Jeg gikk ikke.
Antoine Silverman
Stykket har ingen tradisjonell handling eller historie, musikken er minimalistisk og gjentagende. Mye av teksten er stream of counsciousness-aktig, og scenografi og dans er, som musikken, abstrakt, matematisk og geometrisk oppbygd. Fremføringen var veldig imponerende. Det kreves Ã¥penbart enorm konsentrasjon og presisjon for Ã¥ fremføre bÃ¥de Glass’ musikk og Childs’ dansenummer. Einstein on the Beach kan høres pÃ¥ plate, men musikken er i veldig stor grad knyttet til de visuelle, og siden operaen ikke har en historie mister den mye da.
Lucinda Childs Dance Company
Det tar litt tid å komme inn i den langsomme, gjentagende rytmen, og den første timen var nok publikum noe urolige, da dette er en uvant opplevelse. Men etter hvert sank jeg helt inn i den hypnotiske forestillingen.
Hai-Ting Chinn
Helga Davis og Kate Moran gjorde en imponerende fremføring av «Knee Plays», «ledd» bestående av telling og korsang som åpner og avslutter stykket og binder aktene sammen, Einstein (Antonine Silverman) spilte fiolin alene på en stol på venstre side av scenen, og den gjentatte monologen «Prematurely Air-conditioned Supermarket» fremført av Kate Moran i «Trail/Prison» i tredje akt er en personlig favoritt. Hai-Ting Chinn sang en fantastisk arie i siste akt til «Bed», der det visuelle består av at en lysstripe i en tjue minutter lang jevn bevegelse løftes fra horisontalt til vertikalt og så heves opp og ut over scenen. «Spaceship», som avslutter siste akt, er et overflødighetshorn av musikk og lys og inneholder en atombombeeksplosjon.
Act IV, Scene 3, Spaceship
Jeg tror knapt jeg har hørt mer entusiastisk og langvarig appluas tidligere. Det var veldig fortjent.
Einstein on the Beach | Musikk | Ingen kommentarer
Favoritt-tv-serier 2013
31 December 2013
Breaking Bad, nok tidenes beste TV-serie. En dyster fabel, som bare ble mørkere, og bedre, for hver sesong.
Justified, omsider en filmversjon som er Elmore Leonard verdig.
Archer, kanksje ikke like skarp som tidligere sesonger, men fortsatt langt foran det meste som lages for TV.
Og hederlig omtale til The Americans, som etter å vært noe ujevn hadde en veldig sterk avslutning på første sesong; den fikk ting til å falle på plass. Jeg venter forsiktig optimistisk på sesong 2.
Favoritt-tv-serier 2013 | TV | Ingen kommentarer
Favorittplater 2013
31 December 2013
Ikke nødvendigvis de jeg ville gitt best omtale da de ble gitt ut, men de platene jeg har spilt mest av de rundt seksti jeg har kjøpt fra 2013.
Inform – Educate – Entertain, Public Service Broadcasting
The Electric Lady, Janelle Monae
The Next Day, David Bowie
Heim for å døy, Stein Torleif Bjella
Pure Heroine, Lorde
Random Access Memories, Daft Punk
Night Time My time, Sky Ferreira
Kveikur, Sigur Rós
Favorittplater 2013 | Musikk | Ingen kommentarer
Favorittfilmer 2013
31 December 2013
Upstream Color, Shane Carruth
Ni år etter den fantastiske debutfilmen, Primer, kommer det omsider en ny film fra Carruth. Og han var faktisk i stand til å følge opp. Mer drømmeaktig og mystisk enn Primer; hypnose og psykiske bånd melleom menneseker og griser overført via blomster. Heller ikke denne gang får seeren noe gratis; her må man faktisk følge med. Denne filmen ville vært på eller nær toppen av min liste for et hvilket som helst år.
Holy Motors, Leos Carax
Merkelig og facinerende fra Carax. Jeg anbefaler å se denne uten å vite noe om den på forhånd.
The World’s End, Edgar Wright
En flott avslutning på «trilogien» til Wright, Pegg og Frost. Må man bli voksen etter å ha drømt om en evig pubcrawl siden tenårene? Kanskje årets mest undervurderte film.
Django Unchained, Quentin Tarantino
Underholdende, brutalt og storslått om slaveriet av Tarantino. Han unngår helt den vanlige feilen med å la den hvite hovedpersonen overskygge den svarte helten, og det til tross for at Waltz virkelig gjør en fantastisk prestasjon her. Glimrende skuespill fra Foxx, Jackson og DiCaprio også. (Og virkelig dårlig skuespill av Tarantino selv).
Gravity, Alfonso Cuarón
Hvis Sandra Bullock får en Oscar igjen, så er det helt greit for meg. Selveste Neil DeGrasse Tyson likte den også faktisk.
(To av disse, Holy Motors og Django Unchained, er jo fra 2012, men slik blir det når man bor i provinsen.)
Favorittfilmer 2013 | Film | Ingen kommentarer
Favorittkonserter 2013
31 December 2013
David Byrne & St. Vincent, Folketeateret, 20. august
En av de beste konsertene jeg har sett. Byrne og Clarke og et fantastisk orkester fremførte Love This Giant i tillegg til solomateriale fra begge. Men de største høydepunktene var nok Talking Heads-sanger; for eksempel var Burning Down The House og Wild Wild Life uforglemmelige.
Public Service Broadcasting, Café Mono, Øyanatt , 7. august
Spitfire! All bekymring for at PSB bare ville fungere på plate ble gjort til skamme. Svært få hadde møtt opp for å få med seg denne. De spilte riktignok sent på kvelden under Øyafestivalen, men de som ikke benyttet anledningen til å se denne duoen på en så intim scene kan angre seg.
Sigur Rós, Spektrum, 28. november
Magisk! BÃ¥de musikken og det visuelle overvant det heller triste konsertlokalet som Spektrum jo er.
Jake Bugg, Rockefeller, 17. november
Imponerende sikker fremføring. Det skal bli spennende å se hva han gjør fremover.
(Jeg har tatt bildet av Public Service Broadcasting, Anne har tatt de andre. Og Youtube-klippene er noen andre sine.)
Favorittkonserter 2013 | Musikk | Ingen kommentarer
Det motsatte av nostalgi
17 May 2008
| Gemini var en virkelig spennede detektime om en mann som kunne gjøre seg usynlig. I den første episoden blir Sam, som er hemmelig agent, utsatt for en mystisk eksplosjon og farlig stråling mens han dykker, når de får ham opp av vannet tror de først at han ikke er i dykkerdrakten, men de oppdager heldigvis at han er der; han har bare blitt usynlig. De greier å lage et armbåndsur til ham som han kan trykke på og slå usynligheten sin av og på, men han kan bare være usynlig i et kvarter hver dag, hvis han er det lenger enn det vil han bli usynlig for alltid, eller dø. Dette er utgangspunktet for mange spennende historier, der det ofte er bare så vidt Sam greier å løse oppdraget sitt uten å være usynlig for lenge. Gemini var noe av det mest spennende som ble vist på TV på 70-tallet. Det var veldig stilig når han var usynlig og alle ønsket seg en slik klokke som de kunne trykke på for å bli usynlige selv. | Gemini Man var sannsynligvis en av de dårligste TV seriene som ble produsert i USA på 70-tallet. Serien var en så stor fiasko at den ble tatt av før halvparten av episodene var sendt. Ben Murphy er virkelig totalt ubrukelig som hovedrolleinnehaver i en actionserie, men han har på ingen måte skylden alene. Premisset for serien er idiotisk, og både manus, regi og klipping er ualminnelig klønete. Biroller og gjesteskuespillerer virker ikke som om de prøver i det hele tatt. Denne serien presterte NRK å kjøpe inn, reklamere for og vise i beste sendetid på fredag kveld. Jeg håper de fikk den billig. NRK holdt seerne for narr hele 70-tallet; monopolsituasjonen gjorde jo at de kunne slippe unna med å vise hva som helst, uten å ta hensyn til hverken kvalitet eller ønsker fra seerne. Alt de viste var selvfølgelig ikke dårlig, men det er åpenabrt at hovedkriteriet for svært mange innkjøpte serier fra utlandet var at prisen skulle være så lav som mulig. Gemini Man er, naturligvis, ikke gitt ut på DVD, men Mystery Science Theater 3000 hadde en episode viet denne kalkunserien; Universal prøvde nemlig også å få igjen litt av pengene de hadde brukt på å produsere makkverket ved å sette sammen to helt urelaterte episoder og vise dem som TV-filmen Riding With Death, og MST3K-episoden er verdt å se, selv om Gemini Man ikke er det. |
Det motsatte av nostalgi | TV | Ingen kommentarer
In the not too distant future…
26 April 2008
Mystery Science Theater 3000 (MST3K): En kort innføring. Og en sterk anbefaling.
MST3K er tidenes beste og morsomste TV-serie. Den ble produsert i USA fra 1988 til 1999. Det ble vist 198 episoder, og serien har fortsatt en ganske stor tilhengerskare. Ca. en fjerdedel av episodene er tilgjengelig på DVD i USA. Sci-Fi channel viste noen episoder i Norge på midten av 90-tallet.
Hver episode er på ca 90 minutter, og består stort sett av at det blir vist en – vanligivs svært dårlig – film mens hovedpersonene vises i silhuett foran lerretet mens de gjør narr av den.
Rammefortellingen, som presenteres i tittelsangen, er at gale vitenskapsmenn holder vaktmesteren sin fanget på en romstasjon, som ledd i et eksperiment for å finne ut hvor mye dårlig film et menneske kan tåle å se. Vaktmesteren Joel, han blir i sesong 5 erstattet av Mike, har bygd roboter, de viktigste er Tom Servo og Crow, for å holde seg med selskap. Og han ser filmene sammen med de to robotene. Når det er pause i filmen er det sketsjer – som ofte har noe med filmen å gjøre – i cockpiten på romstasjonen (SOL: The Satellite of Love) og i de gale vitenskapsmennenes laboratorium (Gizmonic Insitiute, Deep 13). I senere sesonger endrer rammehistorien seg, og blir forsåvidt mindre koherent.
MST3K er, i tillegg til å være ustyrtelig morsomt, ganske krevende. Handlingen ligger på tre separate plan;
I tillegg har showet en barnetvaktig nostalgisk effekt, siden den handler om en person som omgås og snakker med «dukker».
Det kan ta litt tid å komme inn i konseptet og humoren i Mystery Science Theater 3000, men det er verdt bryet. Det kan også være verdt å gi det en sjanse til, selv om den første episoden man ser ikke skulle falle i smak; filmene som blir vist, og dermed humoren, varierer ganske mye.
Forslag til episoder å begynne med, basert på at jeg syns de er veldig morsomme, og at de er tilgjengelig på frittstående DVD-utgivelser:
For en imponerende grundig gjennomgang av alle episodene anbefales: War of the Colossal Fan Guide.
In the not too distant future… | TV | 4 kommentarer
Fremtiden er her omsider
16 April 2008
Hvor er de flyvende bilene? Robotene som gjør det kjedelige arbeidet for oss? Nanomaskinene som holder oss friske i flere hundre år? Sørgelig fraværende.
Men til spørsmålet «Hvor er dingsene fra Star Trek?» kan vi omsider svare mer positivt:
Det var slik fremtiden så ut. Den er her nå! Jeg var ikke spesielt tidlig ute, og har bare hatt en iPhone i noen få dager, men jeg er ganske sikker på at dette er den mest fantastiske dingsen jeg noen gang har tatt i.
Og ikke bare er den fantastisk, men den har, selv om den jo er ganske dyr, faktisk en svært overkommelig pris hvis man først skal ha en avansert telefon. Det har fått meg til å tenke på Andy Warhols utsagn om USA:
What’s great about this country is that America started the tradition where the richest consumers buy essentially the same things as the poorest. You can be watching TV and see Coca-Cola, and you know that the President drinks Coke, Liz Taylor drinks Coke, and just think, you can drink Coke, too. A Coke is a Coke and no amount of money can get you a better Coke than the one the bum on the corner is drinking. All the Cokes are the same and all the Cokes are good. Liz Taylor knows it, the President knows it, the bum knows it, and you know it…
Nå koster riktignok en iPhone fortsatt en del mer enn en boks Cola, men prisen på slikt går bare en vei, og den går raskt nedover. (For å holde oss i The Reality Distortion Field; en annen fantastisk dings: iPod Shuffle koster bare $50 nå).
Denne delen av fremtiden har forhåpentligvis kommet for å bli.
Fremtiden er her omsider | HUlterTilbuLter | 2 kommentarer
The Fountain
18 March 2007
Darren Aronofsky, The Fountain
Det mest imponerende jeg har sett på kino på lenge.
Filmen har ikke tradisjonell narrativ struktur, og er således vesentlig mer krevende enn det meste som blir vist på på vanlig kino. Jeg tror det er hovedgrunnen til at den har fått ganske mye negativ omtale; den lar seg ikke enkelt redusere til en roman eller en novelle, og jeg syns kanskje den minner mer om lyrikk i oppbygningen. Og den fortjener mye bedre omtale enn den har fått.
Filmen omhandler livet, døden og kjærligheten, og det er, som i Aronofskys tidligere filmer, Pi og Requiem for a Dream, ikke noe å utsette på ambisjonsnivået.
Hugh Jackman spiller de tre hovedrollene i filmen: en conquistador som leter etter Edens hage og Livets tre for dronning Isabel, en kreftforsker som forsøker å finne en kur for sin kjæres hjernesvulst, en reisende i en udefinert fremtid, som sammen med et magisk tre nærmer seg Mayaenes underverden, Xibalba, i stjernebildet Orion.
De tre historiene er vevd sammen på en imponerende måte, og visuelt er filmen en nytelse. Den ga meg en følelse av vertigo i flere sekvenser, både som følge av kameraføring og fordi Arronofsky napper grunnen narrativet hviler på vekk under tilskueren. Han bruker brede penselstrøk, og smører symbolikken så tykt på at den renner av lerretet.
Denne filmen kommer, i likhet med Kubricks 2001: A Space Oddysey og Lynchs Eraserhead fortsatt til å bli sett om 40 år. Mitt råd: Benytt sjansen mens den går på kino nå. Dette til tross for at Ole Disens teksting som vanlig er uakseptablet dårlig (hvis du behersker nok engelsk, prøv å unngå å lese den), og at risikoen for at publikum ikke oppfører seg pent absolutt er til stede.
The Fountain | Film | 1 kommentar
Wolfmother
19 February 2007
Sentrum Scene, Oslo, 18. februar 2007
 
Wolfmother, fra Australia; Andrew Stockdale (vokal/gitar), Chris Ross (bass/keyboard) og Myles Heskett (trommer). De har gitt ut ett album: Wolfmother (2006). De spiller heavyrock slik det ble gjort tidlig på 70-tallet.
Den forrige heavy-konserten av betydning jeg så var med Metallica i 1989. Wolfmother på Sentrum Scene var bedre.
De begynte kanskje litt forutsigbart, med fremføring som lå veldig tett opp til albumet, men det tok seg ganske raskt kraftig opp. De spilte veldig bra, og det var ingenting å utsette på den musikalske innsatsen til tross for at Chris Ross hadde skadet foten og spilte hele konserten sittende på orgelkrakken.
Det var få dødpunkter i settet, som stort sett bestod av alle sangene fra debutalbumet, og varte i 90 minutter.
Fremføringen hadde mer humor i enn jeg hadde fryktet etter bare å ha hørt platen. Selv om bandet åpenbart tar 1971 på alvor var det lite pompøsitet å spore. Hendrix og Townshend fakter ble brukt med humor, og gitarist Stockdale spilte White Unicorn iført en, nylig mottatt, sort BH over vesten. Det var forøvrig flere som ropte Guitar Hero, da Stockdale gjorde en lang intro til Woman på en sort og hvit Gibson SG.
For sikkerhets skyld spilte de Led Zeppelins Communciation Breakdown mellom Colossal og Joker and The Thief til slutt.
These go to eleven!
Wolfmother | Musikk | Ingen kommentarer
