Einstein on the Beach

18 January 2014 | Musikk | Ingen kommentarer

Bed

Act IV Scene 2: Bed

Anne og jeg har vært i Paris for gå i operaen: Einstein on the Beach på Théâtre du Châtelet, musikk fremført av The Philip Glass Ensemble dirigert av Michael Riesman, dans av Lucinda Childs Dance Company.

Det er er kanskje den beste forestillingen jeg noen gang har sett.

Helga Davis og Kate Moran

Helga Davis og Kate Moran, Knee Play

Operaen er fra 1976 med musikk av Philip Glass, lys og scenedesign av Robert Wilson og koreografi av Lucinda Childs. Den har fire akter, varer i over fire timer og fremføres uten pause, men det blir informert om at publikum selv kan komme og gå som de vil under forestillingen. Jeg gikk ikke.

Antoine Silverman

Antoine Silverman

Stykket har ingen tradisjonell handling eller historie, musikken er minimalistisk og gjentagende. Mye av teksten er stream of counsciousness-aktig, og scenografi og dans er, som musikken, abstrakt, matematisk og geometrisk oppbygd. Fremføringen var veldig imponerende. Det kreves åpenbart enorm konsentrasjon og presisjon for å fremføre både Glass’ musikk og Childs’ dansenummer. Einstein on the Beach kan høres på plate, men musikken er i veldig stor grad knyttet til de visuelle, og siden operaen ikke har en historie mister den mye da.

Lucinda Childs Dance Company

Lucinda Childs Dance Company


Det tar litt tid å komme inn i den langsomme, gjentagende rytmen, og den første timen var nok publikum noe urolige, da dette er en uvant opplevelse. Men etter hvert sank jeg helt inn i den hypnotiske forestillingen.

Hai-Ting Chinn

Hai-Ting Chinn

Helga Davis og Kate Moran gjorde en imponerende fremføring av «Knee Plays», «ledd» bestående av telling og korsang som åpner og avslutter stykket og binder aktene sammen, Einstein (Antonine Silverman) spilte fiolin alene på en stol på venstre side av scenen, og den gjentatte monologen «Prematurely Air-conditioned Supermarket» fremført av Kate Moran i «Trail/Prison» i tredje akt er en personlig favoritt. Hai-Ting Chinn sang en fantastisk arie i siste akt til «Bed», der det visuelle består av at en lysstripe i en tjue minutter lang jevn bevegelse løftes fra horisontalt til vertikalt og så heves opp og ut over scenen. «Spaceship», som avslutter siste akt, er et overflødighetshorn av musikk og lys og inneholder en atombombeeksplosjon.

Act IV, Scene 3, Spaceship

Act IV, Scene 3, Spaceship

Jeg tror knapt jeg har hørt mer entusiastisk og langvarig appluas tidligere. Det var veldig fortjent.

Skriv en kommentar

Du kan følge diskusjonen gjennom kommentarfeeden. Du kan også bruke pingback eller trackback fra din egen site.